10. Boblebad og millionærer
10. - "det er kaksene som er de største heroin misbrukerne" sagt i samme setning som ordene boblebad og millionærer, jeg ville ikke vite noe mer.
Han kom ropende og løpende samtidig, «kom deg inn!» han tok en kraftig sving mot min høyre, inn oppgangen og opp trappen. Hodet mitt fulgte bevegelsene hans før jeg snudde det tilbake mot gaten, ingen tegn til noe som skulle tilsi den fremtoningen, med raske skritt fulgte jeg etter i total uvitenhet om hvilken retning dette kan ta, hybelen så tom ut bortsett fra dynen min som plutselig lå og skalv, det verbale oppkastet som kom sekunder etterpå satte meg inn i en tankegang som gjorde meg i etterkant veldig observant på hva klær kan fortelle til omverdenen.(Selvfølgelig etter jeg plukket opp att dette individet hadde inntatt for meg ukjente substanser men att individet i seg selv var i noen lunde ok form og fint kom til å overleve, bare så det er sagt)
Det hadde vært fest kvelden/natten før denne morgenen og det beskrevne individ hadde havnet på ett nashspiel med kaksene i byen.
(Bekse - kakse, mann med høy sosial status, kanskje rikmann, med litt smak av oppkomling, ny-rik. Brukt negativt om noen med sjøhøytidlig, pompøs væremåte. Kilder: Internett)
Millionærer og boblebad, og heroin, visstnok mye heroin, og de som «eier» byen, jo mer av det verbale oppkastet som kom jo mer ville jeg han skulle stoppe *hysj* verden er perfekt, alle er ærlige, glade og lever i perfekte hjem, narkotika finnes ikke og alle har nok mat! Det var det bilde jeg ønsket å ha av verden akkurat da.
Etter vedkommende hadde roet seg og
kommet ned på ett tilnærmet normalt verbalt nivå klarte jeg å forstå litt mer
av helheten, fyllesyk som jeg var hadde ikke tankene mine nådd ett stadie av
fylleangst eller om jeg i det hele tatt hadde noe behov for å ha det, vi var på
samme fest, men hvor?
vi kom frem til att han hadde forlatt festen vi var på sammen og fotfulgt noen
dresskledde karer med dyre frakker og deretter havnet på byens «tak».
Det er her jeg uten å ha sett serien selv tenker på EXIT, den grusomme serien som gikk/går på NRK som handlet om storbyens kakser og alle grusomme skjebner som var innom der (det var nok media dekning om serien til att jeg fikk ett enormt ubehagelig bilde av en verden jeg ikke vil vite noe om)
Nesten alt av hva mennesker forteller meg foregår som en liten film i hodet mitt så når det verbale oppkastet foregikk på det verste gikk spillefilmen i hodet mitt berserk og alle verdens scener utspilte seg foran meg.
*hysj* Helt stille nå, jeg vil ikke vite mer!
I ettertid har tanken rundt disse menneskene kommet opp rundt media dekningen av dem, de er tilsynelatende suksess rike med uante midler tilgjengelig, det henger ett slags hvitt gjennomsiktig slør mellom dem og resten av oss, hvitt fordi de på overflaten virker å være skikkelige, ordentlige, gjennomsiktig fordi noen har vist en bakside som nå kan sees men ikke helt.
«Klær skaper folk» er ett uttrykk som er uttalt mang en gang, hva du har på deg til hvilken anledning sier noe om deg uten att du som menneske behøver ytre noe, igjen er det snakk om førsteinntrykket som skapes, i denne sammenhengen skrives det dog om klær, ikke fysisk utseende.
Og klær «snakker», klær kan rope, klær
kan være stille, klær kan til og med undertrykke oss som mennesker, for ikke å
snakke om hvilket merke klærne er, men det er ett helt annet innlegg.
Den mentale filmen som foregikk i hodet mitt på den tiden er nå heldigvis borte, og disse menneskene har blitt gitt en "ny sjanse" i hodet mitt, siden jeg på den tiden etter det verbale oppkastet dømte disse menneskene nord og ned, en egenskap som uheldigvis ligger i de fleste av oss, vi må skjerpe oss.
Men klær snakker fortsatt, klær roper, klær skriker og bråker, roer og betrygger, klær er spennende, jeg liker klær.
Det kan i korte trekk oppsummeres som en spennende dag, dynen min sluttet etterhvert å skjelve, dagens første kaffi ble inntatt og livet i byen fortsatte sin vante gang, dog med ett litt annet syn på toppetasjene, verden er forunderlig.
HcnJosefsen