11. Formuleringer

11. - Det lærte meg noe om livet da jeg hadde problemer med å formulere en setning til
mennesker som ikke kan svare ærlig i frykt for deres egen sikkerhet.

Regime kritikk, i Norge er ikke dette ett fenomen, vi kan lese side opp og side ned om personlige ytringer fra både kjente og ukjente personers meninger om våre folkevalgte, noen ytringer kan derimot skape reaksjoner fra den beskyttende etat (politiet) og bra er nå det, men kun til ett vist punkt.

Ta denne hjemmesiden du leser på nå, jeg kan skrive mine meninger her åpent for alle som vil lese, hos meg ligger det ikke noe frykt i det, jeg kan skrive «Jonas Gahr Støre bør ikke bli gjenvalgt som statsminister, heller ikke Erna Solberg, skal vi stille med en motkandidat?» uten å være redd for att jeg blir kastet i fengsel, eller jeg kan skrive «Skal vi planlegge en demonstrasjon mot regjeringens tilsynelatende snikinnmelding i EU?» uten å være redd for fengsel og tortur.
Og du som leser kan åpent si deg enig eller uenig uten frykt for det samme.

Men i øyeblikket det ble krig i Europa oppdaget jeg innskrenkning av min ytringsfrihet på tvers av landegrenser, ja det var en selvpålagt innskrenkning fra min side siden jeg bor i ett land med ytringsfrihet, men samtidig under tvang fordi jeg ikke ville risikere livet til noen.
Det høres så fjernt ut, risikere livet til noen, det er så voldsomt, så dramatisk.
Men helt ærlig, jeg kunne risikere å få noen kastet i fengsel fordi jeg ønsket å spørre om hvordan livet var, hvordan det hadde endret seg, jeg ønsket å høre hennes ærlige mening om landets styre.
Og dette var på individ nivå, kun mellom meg og henne, men nei en kan ikke risikere det fordi som i «George Orwells 1984» så kan "storebror" seg deg, og "storebror" er ikke snill.

Det høres ut som konspirasjonsteorier og paranoia, bortsett fra att det i dette tilfelle var helt reelt.
Det er noe ekstremt tankevekkende og skremmende over denne boblen vi lever i her, eller, jeg vil ikke kalle det en boble heller, det er jo i majoritetens øyner hverdagslivet, vi behøver ikke tenke sånn, så hvorfor prøve?

Det er her jeg kom frem til att jeg tar til takke med ett livstegn, ett enkelt «hvordan står det til?» jeg var bare glad jeg fikk svar, hun lever, de rundt henne lever.

Ta aldri demokratiet for gitt!

HcnJosefsen