Forteljingar

Et bilde oppå et bilde oppå et annet bilde oppsummerer dette maleriet i korte trekk. 
Av og til kommer en ikke videre i et arbeid uansett hvor langt tid en har det foran seg, eller borte fra seg, og til slutt holdt jeg på å gi opp helt og bare kaste lerretet.

Så plutselig begynte jeg med strekmenn, jeg har aldri vært spesielt borti temaet strekmenn men her kom de altså, og ikke nok med at strekmennene kom så kom også nynorsk snikende inn, personlig veldig overraskende da jeg aldri har vært noe særlig glad i nynorsk, heller det motsatte. 

Det kom først en strekmann, så måtte jo strekmannen rekke tunge, noe som bare fikk meg til å le, så hadde jeg det så morsomt akkurat da at jeg bare malte flere tunge rekkende strekmenn og tenkte med meg selv at "jaja, jeg har jo det morsomt, det behøver jo ikke å bli noe" 

Men strekmennene vokste på meg og jeg ble til slutt veldig glad i alle sammen, og akkurat nå tror jeg ikke jeg er helt ferdig med å male strekmenn, men uansett. 

Jeg fikk tips om en juryert stipendutstilling for kunstnere, og sendte selvfølgelig flere verk inn til bedømmelse om å få delta, og da sendte jeg i tillegg til dette inn verk jeg trodde hadde mye større sjanser, men nei, jeg ble valgt ut til å delta, med dette. 
Jeg må innrømme jeg ble overrasket, da med tanke på hvor tankegangen min var da jeg malte det, det var overhodet ikke i en "fult fokus, dyp konsentrasjons fase" heller motsatt.

Jeg vant ingen stipend, men jeg lærte noe annet.
Jeg hadde forut for denne utstillingen vært i en altfor "dyp" fase der alt var så fryktelig alvorlig, kunsten måtte tas på alvor, og jeg måtte vise en umåtelig respekt for denne altoppslukende dypsindige fremføringen av det kunstneriske billedspråk.

Hjelpe meg så godt det var å slippe taket på akkurat den tankegangen, det er greit å være der av og til, og av og til er det helt rett, men i den perioden var det å slippe taket akkurat det jeg trengte. 

Forteljingar :D 

HCNJosefsen