Gjennom skyene

Skyene er de samme som hjemme, setene virker å være de samme som hjemme, jeg ser meg rundt og det meste virker i grunn å være det samme som hjemme, bortsett fra når jeg ser rett frem, et helt annet språk, språktegn jeg ikke har sett før er det første tegnet på at jeg er på vei til et sted der kommunikasjon blir vanskelig.Det går et drønn gjennom stålkroppen, skyene er borte og under meg åpenbarer det seg et flatt landskap med små ansamlinger av hus plassert i tilfeldige klynger før det i hurtig tempo blir mer og mer av disse klyngene, husene forandrer seg, blir høyere og høyere og snart kan en kalle det en by.
Hodet mitt får et lite kast fremover, et nytt drønn, en sterk oppbremsing senere og jeg har landet.

Så fint det er her, alt er så rent, jeg kan mest sannsynlig spise rett fra asfalten tenker jeg i minuttene det tar å gå ut fra stålkroppen og til innsiden av ett nytt bygg, og med ett er jeg i en annen tid, vi beveger oss nå i en slakk nedover bakke på betonggulv, det er grønne betongvegger, det er rette kanter, lyset forsvinner og det er grønne uniformer utstyrt med svarte batonger, jeg kjenner hjerterytmen stige, stegene blir tyngre.

Jeg hadde tenkt litt over det før jeg dro, lest meg litt opp, lest om noen skremmende nyheter, lest om beskrivelser sett fra andres øyner, det var først nå det virkelig gikk opp for meg at å lese er ikke det samme som å være i.

Nå kjentes hver bevegelse ukjent og mine egne reaksjoner helt nye.

Vi står i en kø og ventetiden kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har kjent på, spenningen, frykten, usikkerheten.
Jeg begynner å lure på om hele turen kommer til å oppleves slik.

«kom, vi går hit» hører jeg plutselig, andre mennesker, det er andre mennesker her, en stund der hadde jeg helt glemt av det og vi er plutselig i en annen kø, og vi er plutselig flere, med de samme følelsene og spørsmålene.

Det er noe trygt i akkurat det, å være flere i samme øyeblikk, da er det ikke så farlig å gjøre feil, tror jeg da.

Men uansett, vi skal igjennom denne køen, og nå begynner den å irritere meg, det er min tur i skranken, jeg leverer fra meg papirene og står der i noe som føles som en smertefull evighet, damen i skranken er uniformert, har håret hardt oppstrammet i en snurr på hodet og snakker et språk jeg ikke har noen forutsetninger for å forstå.

Opp ned- opp ned - opp ned, hodet hennes går fra pulten hun ser ned i og opp på ansiktet mitt, opp ned- opp ned- opp ned, papirene mine kan da ikke inneholde feil?
Hun henter inn en assistent til å hjelpe seg bak skranken, opp ned - opp ned - opp ned.
Men i helvete da, tenker jeg.Med ett kaster hun nesten papirene i ansiktet på meg og peker hardt til høgre, jeg skvetter til og ser i samme retning, foran meg står en stor hul sylinder form jeg må gå inn i.

Jeg er på dette punktet så lei og sur at jeg mest har lyst å rope noe høyt og løpe, jeg vet bare ikke i hvilken retning,
Det blir med tanken og jeg beveger meg tilsynelatende rolig i retning sylinderen mens jeg lurer på hva dette er, jeg går inn, ser to gule klistremerker på bakken formet som to føtter og antar at jeg skal plassere en fot på hvert merke, ser opp og ser flere klistremerker, nå formet som mennesker med armene hevet over hodet og det begynner å gå opp for meg at dette må være en slags kropps skanner, greit.

De grønne uniformerte er overalt med batongene sine, og jeg er redd for at de kommer til å rope meg i øret og denge meg gul og blå hvert øyeblikk, er det virkelig nødvendig?Nå begynner jeg å bli lei av å gå gjennom dette alene og jeg savner de andre, de andre må også gjennom dette og jeg kjenner på en øyeblikkelig trang til å snakke, ikke bare tenke.

«Hei, godt å se dere igjen!»Nesten før jeg har klart å tenke ferdig, står de foran meg.«hvordan gikk det?» spurte lederen i gruppa
«jeg hadde et øyeblikk lyst til å rope høyt og løpe» sier jeg.
«Regner med du ikke gjorde det siden du står her»
«jeg har fortsatt noen dører å gå gjennom, så muligheten er fortsatt til stede» mumler jeg.

Det er nå jeg legger merke til at omgivelsene har blitt lysere, veggene er ikke lenger grønne og det er mindre av de grønnkledde uniformerte.
Vi går samlet gjennom flere dører, ingen flere skranker, ikke noe mer opp ned - opp ned, og plutselig befinner vi oss ute i fri luft.Det oppleves som jeg for første gang klarer å fylle lungene helt og jeg smaker skikkelig på luften før vi igjen må bevege oss inn i noe innelukket, men denne gangen omringet av det engasjementet som gjorde at jeg ble med på denne turen i utgangspunktet.

Dette noe innelukkede er bussen vi nå sitter i og jeg begynner å tenke over hva jeg leste om dette stedet før jeg dro.

Wikipedia fortalte meg at det bor 9 503 807 innbyggere her, det gikk av en bombe i 2011 med mange skadde og mange døde, regjeringen.no fortalte meg at det er et generelt trygt land å reise i, visumfrihet for norske borgere i inntil 30 dager med ordinære pass, ikke for de med diplomat pass eller tjenestepass

«Europas siste diktatur» blir landet omtalt som i de fleste artikler, og presidenten er vist ikke noe glad i regime kritikk eller holdninger som sier noen annet enn han, hans ord er lov, og han elsker ishockey, og med et er tanken «Mennesker som pålegger seg selv autoritet de ikke fortjener er ikke det jeg takler best»

«Har du det bra?» kommer det plutselig i min retning, det er lederen som spør.«joda, men jeg er spent på resten av reisen» sier jeg i det bussen svinger inn til venstre og parkerer, vi er fremme ved hotellet, og jeg er fortsatt der hvor alt er rent og pent, i en by med 1, 975 millioner mennesker, hvordan er det mulig?

Det andre som slår meg er hvor vakre bygningene og alt rundt er, det er utskjæringer, gullkupler, perfekte formede prydbusker og ikke et eneste hull i veiene. Og jeg som nordmann spør meg selv et retorisk spørsmål, «og vi bor i et av verdens rikeste land?»

Inne i hallen på hotellet befinner det seg fire mennesker, to bak resepsjonen og to foran, vi som organisert gruppe fra Norge har selvsagt med oss en tolk som tar seg av formalitetene og vi får med det samme beskjed om at vi alle må levere inn passene. En ny tanke, jeg har aldri kjent på følelsen av å måtte levere fra meg noe som kan gjøre at jeg kommer meg inn og ut av et land, og dette landet ønsker jeg egentlig relativt kjapt å komme meg ut av om noe uforutsett skulle skje.Skeptisk ser jeg meg rundt i hallen, de to personene som står foran resepsjonen er kledd i sorte dresser med svarte uniforms hatter og har stenansikter, ikke ett eneste uttrykk, jeg kan heller ikke se at de blinker noe som får meg til å lure på om de faktisk er mennesker, den uggene følelsen blandet med en skrekkblandet fryd gjør seg mer gjeldende og jeg gir fra meg passet.

Jeg er her, jeg har kommet frem, jeg tenkte å bli med på denne reisen i fjor men da turte jeg ikke.
Det var like før jeg trakk meg i år også men jeg har i løpet av året sluttet å si nei til innbydelser, en utfordring til meg selv jeg tenkte jeg skal fortsette med.

Uansett, passene er levert inn og vi får utlevert nøkkelkort til rommene, hotellet ser fint ut, det er store glassmalerier i de vakreste farger i trappene og utskjæringer langs veggene og taket, hver eneste dør er buet på toppen, ingen rette kanter her.Rom nr 63 i 4 etasje er mitt, jeg fikler litt med nøkkelkortet før jeg får opp døren veldig spent på hva som venter meg, og førsteinntrykket slår meg i gulvet, 3-4 meter takhøyde, mørkt tre med utskjæringer overalt, store okergule fløyels gardiner henger tungt fra tak til gulv og en seng som kan romme 10 personer.

Mens jeg går rundt i rommet så er tanken at dette er overhodet ikke noe av det jeg forventet av dette landet, men nå må jeg også på toalettet.
Når jeg åpner døren er det første jeg ser en enorm hvit skittentøyskurv med en svart søppelsekk oppi, uventet, jeg setter meg på toalettet og ser et skilt «ikke skyll ned toalettpapiret» står det på engelsk og jeg forstår fort hva søppelsekken er til, vaske hendene, nytt skilt «ikke drikk vannet» ok, og i det jeg skrur på kranen kommer en sterk eim av klorin sivende ut i rommet, så noen nye erfaringer med hotellrom så langt.

Jeg kommer fort frem til at jeg ikke gidder å pakke ut nå, nå vil jeg bare ut i frisk luft, og nede i resepsjonen igjen bestemmer jeg meg for å se om stenansiktene faktisk er mennesker og jeg prøver meg på en engelsk «unnskyld meg, kan du» før jeg blir avbrutt av kjappe hånd gester som jeg fort forstår som, «nei, dette behøver jeg ikke prøve på», og der og da bestemmer jeg meg for at før jeg drar herfra skal jeg få denne mannen til å smile.

Dagene går, inn og ut av dørene, og hver gang smiler jeg til stenansiktet, ikke en mine.
Men som dagene går forstår jeg også mer og mer hvorfor han kanskje ikke smiler, for av det tilsynelatende perfekte førsteinntrykket denne byen gir skjuler det seg mye sinne og mye sorg.Noe jeg i grunn fikk ett lite forvarsel av på første dagen da vi gikk ute på ett av de altfor rene fortauene, to politibetjenter snakket med en eldre dame noen meter foran meg og de hørtes ikke fornøyde ut, til slutt reiste den eldre damen seg opp og ble eskortert bort fra området.

«Hva var det?» spurte jeg tolken
«Hun var ikke pent nok kledd»
«pent nok kledd?» sa jeg tilbake «hun hadde på seg en blomstrete kjole» fortsatte jeg før tolken fikk svare.
«hun møtte ikke standeren som er her, hun bar blant annet på to plastikknett»

Jeg tok ett kjapt blikk på meg selv og mine klær, og tenker, er dette ok? Og lar det bli med det, det er sikkert mye jeg ikke kommer til å forstå her.Jeg går i nærheten av en statue og undersøker detaljer, jeg blir jagd bort av en grønnkledd bevæpnet vakt

Vi spiste på en ute restaurant kvelden i forveien, vi spiste, lo, hadde det kjekt, så kom servitøren og ba oss om å senke stemmene fordi han var redd politiet skulle komme og ta noen av oss.
Vi besøkte et barnehjem og jeg snakket med en tynn liten jente som kunne litt engelsk og spurte hva hun likte best å holde på med, «spise mat» var svaret, og det viste seg at jenten ikke var så liten, hun var 16 år men på grunn av underernæring hele livet hadde det hemmet veksten.

Det er nesten to millioner mennesker i denne byen men kun tohundre senger som er forbeholdt eldre som trenger hjelp.
Og på kjøreturer vi hadde begynte den skinnende fasaden å slå mer og mer sprekker.Slitne hus, slitne ansikter, grått, skittent, falleferdig, det var som om verden gradvis mistet all farge og jeg begynte å få det samme stenansiktet jeg daglig gikk forbi, lurer på om han merket det.

En kveld satte jeg meg opp i den brede vinduskarmen på hotellrommet, åpnet vinduet og bare lyttet, helt stille, ikke en lyd, omringet av to millioner mennesker, ikke en lyd. Om du ikke var i studier eller jobb her var du dømt til et liv som soldat for regimet, tårene trillet.

Tanken endret seg og stenansiktet i resepsjonen gav plutselig mer mening, jeg tok igjen motet til meg, et lite bykart med ett symbol jeg ikke forstod ble inngangen, kartet var utbrettet og stegene mine klare for ett nytt forsøk, på engelsk «kan du...»Om det var alle dagene med smil i forveien som var nøkkelen er usikkert, men nå hadde noe løsnet, han så på meg, så ned i kartet, pulsen steg, fingrene mine skalv, øynene mine så etter indikasjon på forståelse for min uvitenhet og han så på meg med et blikk som vi begge kunne gjenkjenne, verbal kommunikasjon er bare å glemme, det var som om vi begge ikke hadde tunger.

Jeg har aldri i mitt liv kjent på et sterkere ønske om å kunne kommunisere med et annet menneske.

HcnJosefsen