Kontraster

Kraftig, sterke skiller, klare farger og hint av noe annet.

Jeg liker det å kunne forsvinne inn i noe en ikke klarer å definere som noe konkret, og samtidig finne konturer av alt fra ansikter, natur og udefinerbart lys inn i noe ukjent. 

Alt etter hvor lenge man studerer et abstrakt maleri oppstår det noe hjernen vår kan holde fast ved (i de fleste tilfeller). 
Og maleriet endrer seg hver gang man snur det en annen vei, det finnes ingen klar regel for hvilken vei en ønsker å ha det på veggen, heller ikke om en kjøper et abstrakt maleri på et galleri er det nødvendig at det henger i sammen retning på din vegg som det hang på galleriet. 

Kraftig, sterke skiller, klare farger og hint av noe annet.

I selve maleriet er det fargene jeg ser som fanger meg inn, lys/mørke, det må være i en slags harmoni med hverandre, og komposisjonen lar blikket mitt få vandre til jeg møter på en "hindring" som styrer det i en annen retning. 

Jeg kan stirre på et maleri til jeg plutselig begynner å tenke på omgivelsene rundt meg og tankene går inn på "opps, nå virker jeg kanskje litt rar" da befinner jeg meg gjerne på et galleri der det er flere mennesker enn bare meg og jeg kanskje har stått stille på det samme stedet i pluss/minus en halvtime, det er ikke bare bare å ha en livlig fantasi. 

Kraftig, sterke skiller, klare farger og hint av noe annet. 

Det er jo slik det ofte er i selve livet også, kontraster, jeg tror jeg hadde kjedet meg om hele livet kun skulle bestå av en "monoton fargebruk" (om en skal begynne å illustrere livet ved bruk av farger). Jeg tror det er sunt å oppsøke det som til tider gjør oss litt skvetne, om det så være skrekkfilmer eller adrenalin fremkallende ekstremsport. 

Og for å få en slags slutt på dette innlegget om jeg får det til, fordi dette fort kan bli i roman lengde, så må jeg bare få avsluttet med :

Kraftig, sterke skiller, klare farge og hint av noe annet. 

HCNJosefsen