Les meg

Jeg viste det betydde noe da jeg tenkte tanken om hva det kunne gjelde, jeg forstod deg da du snakket, men jeg viste ikke hva du ville frem til, da du fortalte. Det jeg aldri får vite er ikke hva du ikke sier men hva du ikke viser meg, det betyr mer for meg det du ikke sier, men det du gjør. Da jeg satt fast i tanken om alt jeg ikke kunne fikse og da jeg løp bort fra alt jeg skulle ha sagt fortale jeg meg selv at det var greit. Hvorfor gjorde jeg det? hvorfor stoppet jeg ikke og sa hei, jeg ser, jeg hører jeg forstår, det er dette som egentlig er feil, det er jo ikke jeg som skulle forstå eller si eller tenke, det er det jeg alltid gjør, jeg forstår, men dette vil jeg ikke forstå og jeg vil ikke unnskylde. Alt noen kan gjøre i situasjoner de ikke kan styre er å slippe taket, det er å minimalisere tanken som tar overhånd i øyeblikket en ikke lenger hadde styring på hva som skjedde, da en følte og kjente på den fundamentale tanken om at dette er feil. Fordi en ønsker at det skal være rett. Hvordan kan noen tenke alt dette og samtidig holde av plass til mer. Men det er ikke plass nå, det er ikke plass til mer, og jeg merker det, jeg merker det fordi jeg ikke klarer å få ut mer, det har stoppet, det, det store det, det som ingen har noe ord på, det som ikke kan skrives, jeg kommer meg ingen vei. Jeg sitter fast i øyeblikket som du satte meg i, og jeg ønsker ikke å forlate noe heller. Hvordan gå videre da? Det er som den altoppslukende følelsen som treffer når du ikke lenger ser hva som er foran deg, det er som alt du har jobbet for nå virker ubetydelig og du spør deg selv om det var verdt det. En graver og leter etter svar, i seg selv, og ikke der svarene ligger, en graver og leter etter svar, men svarene fører bare til flere spørsmål siden det er deg selv du spør. Hva er det du forventer? Jeg vil ikke stoppe, jeg klarer ikke stoppe fordi jeg er redd, tenk om noe forsvinner, tenk om jeg mister, tenk om jeg savner, tenk om jeg føler. Alt i oss ønsker og håper, tenker og fraråder, kanskje. Kanskje, håp er det farligste i verden. Håp er det som fører til løsninger, og muligens endringer, kanskje, jeg kan ikke love noe, håp er farlig, HÅP, det er noe i det ordet som ikke alltid er like enkelt å forstå, jeg håper, håp er ikke noe man skal håpe på alltid, håp er noe som både kan gi skam og glede, håp håp håp. 
Har jeg alltid vært sånn? jeg tror ikke det, selv om jo, jeg vet i grunn at jeg har det, sånn, jeg tenker, vi tenker, alle tenker, kanskje bare ikke alltid like synlig.
Jeg fortalte deg noe bestemt, jeg fortalte deg at du skulle lese meg, Hva ligger det igrunn i de ordene? Betyr det nå at du vet noe? Betyr det at du nå sitter igjen med noe? Har jeg tilført noe som helst? Jeg håper det
Jeg tror du enklere klarer å lese teksten om du merker den før du starter, jeg vet ikke,  men jeg kan ikke love at når du har lest den at tankene du sitter igjen med gir noen svar, fordi det ikke er meg du spør. 
Tenk om jeg startet innlegget med det forslaget i fet svart uthevet skrift? Beklager, men jeg kjente på en magefølelse som fortalte meg at dette var det riktige å gjøre, det er ikke alt som er like enkelt å forstå. 

HCNJosefsen