Jeg satt på verandaen tok meg en røyk og stirret utover fjellene da jeg så lyktestolpene og skyggene de kastet. Slik ble dette bildet til. 

Jeg følte meg ensom i det øyeblikket, slik ensom som en ikke vil føle eller kjenne på. 

Jeg føler meg ofte liten om jeg kjenner på følelsen ensom, det å være alene er ikke det samme, jeg trives godt alene, jeg hater ensomhets følelsen. 

Men jeg tror vi alle kjenner på den til tider? 

Jeg er glad jeg trives i eget selskap, at jeg ikke forbinder det med ensomhet, jeg er glad jeg kan forsvinne inn i min egen boble å bare glemme alt rundt meg, jeg håper alle har den tingen for seg selv som gjør at de kan det. 

Ensomhet er så stort tema, og så utrolig sårt, det verste er vel den å kjenne på ensomheten i fellesskapet, der bare alt kjennes feil og en klarer ikke helt forklare hvorfor, jeg har vært der også. 

Det var lyktestolpene som satte tankene i gang hos meg rundt temaet den gangen.

Det var mørkt ute, helt stilt og alt som lyste opp var da disse ensomme jernstengene med lys i toppen, men hjelpe meg hvor fine skygger de kastet.