Oppsummering "Freedom Writers"1-10

Det har ikke bare vært enkelt å skrive om alt, noe har jeg hatt små tanker om å slette mens andre ønsker jeg å forandre fordi noe ikke føles nøyaktig slik eller sånn, nesten som ett maleri jeg aldri blir fornøyd med og fortsetter å male om og male om og male om.

Det er så mye å skrive om fra så mange vinkler, fra det ene til det andre synspunktet og alle synspunkt er mine egne, det å bli enig med seg selv om hva som er rett og galt, hva er fornuftig og ikke er til tider utfordrende, om jeg skriver det må jeg forholde meg til noe annet og omvendt, det ligger mye læring i skriving, heldigvis liker jeg alle vinklene.

Det jeg liker minst å skrive om er meg selv, innleggene: «til en liten jente», «trist?», «15=40?» og «vakkert avkom» var noe jeg var usikker på å dele, men er det ikke da det er viktigst å dele? Når noe er vanskelig (retorisk til meg selv der)

Da liker jeg bedre å skrive om samfunnet generelt og det som skjer rundt meg, opplevelser, tanker, andre menneskers påvirkning, jeg storkoste meg da «lilla boa og playboy» tok form fordi jeg studerte dette mennesket så intenst, denne damen som var ulikt alt annet jeg hadde sett.
Eller «ytringsfrihet» da jeg opplevde det som att en lærer ville stoppe meg og prosjektet mitt fordi det landet jeg hadde opplevelsene i ikke var mitt hjemland, da var det ikke min kamp? Sånne ting gjør att det blusser opp en storm i meg, en hissig, gloheit og uforutsigbar storm.

«Boblebad og millionærer» er ett eksempel på ett innlegg jeg helt ærlig var nervøs for å skrive, tenk om noen vet, kjenner seg igjen, tenk om, samtidig så tar jeg også det hele med stor ro, jeg var ikke til stede, det kan være at ting ikke stemmer, hvem vet.

Innlegget «Rockestjerne» er på en måte en ny begynnelse for meg siden jeg etter hviletiden oppsøkte mange steder «på nytt», selv om det skulle ta hele 13 år før jeg oppsøkte det stedet som virkelig satte i gang en krig i meg, kampen om å bryte «linken» mellom kunst og voldtekt, kampen om assosiasjoner, dissosiasjoner, livsglede, fragmenterte deler som måtte reintegreres, nye koblinger måtte få vokse seg frem og ta over gamle, det er helt fantastisk hvordan hjernen vår i en del kan formes om vi i en annen del av den samme hjernen er åpne og klar for endring.
Vær i øyeblikket!

Å skrive er noe jeg selvfølgelig kommer til å fortsette med, og har merket att denne måten, ved å allerede ha punktene jeg skulle skrive om oppsatt og klar førte til en mer flyt i skrivingen, det kommer jeg til å fortsette med.
jeg har ikke noe klart helt ennå, men det kommer nok.

HcnJosefsen